Historien

Jeg er ikke overbevist når det gjelder å vrenge sjela på nett. Samtidig vet jeg av egen erfaring at andres historier kan gjøre en forskjell for noen. Derfor… La meg bare understreke at dette ikke er hele historien om meg, men et sammendrag av historien sett i ADHD-perspektiv. Et menneske med ADHD er langt mer enn bare ADHD.

De fleste ble svært overrasket da jeg begynte å vurdere utredning for ADHD. Mere bedagelig og stoisk person…osv. Så ressurssterk. En lærer jeg hadde på barneskolen var saksbehandleren min på NAV i utredningsperioden. Jeg tror hun funderte litt på hva i all verden dette var slags innfall. Tanken hadde aldri falt henne inn. Jeg tror også hun egentlig vet litt om ADHD. Men det som gikk igjen i alles reaksjon var “hyper?”, “hyper du?”. Neida, overhodet ikke. I alle fall ikke på utsiden. Men jeg erfarte svært raskt at det er mange myter som trenger å avlives når det gjelder ADHD. Bildet de fleste ser for sitt indre når de hører ordet ADHD er av en vilter, ung person, fortrinnsvis gutt, som “henger i gardinene og klatrer på veggen”. Han har lærevansker, dysleksi, elendige karakterer, kort lunte, og roter seg bort i mye bråk. Vel, jeg skjønner at jeg ikke passer helt inn i det bildet.

Men jammen har det vært ymse gjennom årene allikevel.

Jeg skrek visst de første 6 månedene jeg levde. De kalte det kolikk. Stakkars mamma! Så vokste jeg opp til å bli en utadvendt liten frøken, som sjelden satt rolig, men som likevel ikke lagde særlig mye trøbbel. Det som måtte være av vansker ble tillagt stadig tilbakevendende øre-nese-hals-sykdommer, operasjoner, og sykehusinnleggelser. Ingenting tydet på lære- eller konsentrasjonsvansker da jeg lærte å lese og skrive da jeg var fem, og pløyde gjennom pensum for høyere klassetrinn i flere fag gjennom barneskolen. Jeg var rett så skoleflink. Saken er at jeg måtte finne en eller annen form for stimulans alle de timene, dagene og ukene jeg måtte være innendørs og hjemme fordi jeg var syk. Så jeg søkte mentale utfordringer, og tilegnet meg kunnskapen hjemme. På skolen kan jeg ikke huske at jeg fikk med meg stort, men det var selvsagt heller ikke nødvendig, ettersom jeg kunne alt på rams i god tid. Mamma husker meg først og fremst som en skikkelig lesehest. Jeg husker først og fremst at det stadig ble bemerket at ingen klarte å få kontakt med meg når jeg leste. Det var jo selvsagt ikke fordi jeg ikke hørte, men fordi jeg ikke ville høre. Jeg ville ikke flytte oppmerksomheten unna det jeg konsentrerte meg om, for da kunne jeg glemme hva det var jeg leste. Jeg lærte fort når noe interesserte meg, og brukte for eksempel voldsomt mye tid på å øve da jeg startet på orgelkurs da jeg var 9.

Nevropsykologen antok at det tydeligste ADHD-tegnet i min barndom var at jeg rotet fælt på rommet mitt. Jeg vet selvfølgelig at det var langt mer enn det: Jeg var bedrøvelig klønete. Jeg vet ikke hvor mange ganger fingre og tær har vært forstuet, blå, knekt og mørbanket. Jeg datt og datt, sparket borti alt som var, gikk på dørkarmer, og var som paralysert på glattisen. Knekte håndleddet, falt oppå en stang så skuldra gikk ut av ledd, ødela begge knærne mer og mindre alvorlig. Slo ryggen så jeg besvimte. Allerede før overvekten tok meg, var fysisk utfoldelse et mareritt. Jeg kunne ikke klatre i trær og røyser som de andre. Til det hadde jeg for dårlig balanse. Gym på skolen var stort sett pyton. Jeg var sen, redd for å falle, snublet stadig i mine egne ben. Det eneste jeg fikk til var å kaste langt og løfte tungt, for jeg var sterk. Jeg gikk mine egne veier. Jeg skilte meg ut, men mye av det var på gjørs. Jeg ble fort lei de andre jentenes dilling og fnising, og hang mye sammen med guttene. Men det skyldtes nok delvis også min manglende evne til å delta i jentenes friminuttsaktiviteter, som å turne, hoppe tau og hoppe strikk. Og så ble jeg selvsagt mobbet. Mye mobbet. Noen av mine beste stunder på barneskolen hadde jeg sammen med mine multihandicappede skolekamerater. Å trille dem ute i friminuttene var perfekt avkobling. De krevde ikke så mye annet enn et smil. De var takknemlige tilhørere om jeg trallet og sang. Det kunne være altfor vanskelig å kommunisere med de andre innimellom. Jeg skjønner nå at allerede da holdt hodet mitt stadig vekk på å sprenges av inntrykk. Jeg husker også, og dette har vært en gjenganger hele livet, at jeg fort kunne bli altfor ivrig og fremfusende. Jeg gjorde mye rart for å få oppmerksomhet. Mang en gang kunne jeg sitte igjen med en flau smak i munnen når jeg etterpå skjønte at jeg hadde “tatt for stor plass”. Og jeg snakket støtt.

På ungdomsskolen endret ting seg litt når det gjaldt læring. Jeg var ikke like ivrig. Prestasjonene var forsåvidt like gode, men fravær begynte å bli et problem. Allerede i 8. klasse (tilsvarer dagens 9.klasse) var fraværet i enkelte fag så høyt at jeg sto i fare for å ikke få karakter. Jeg hadde en utrolig kreativitet når det gjaldt å slippe unna kjedelige timer og gjøremål. Ved et par anledninger gikk jeg så langt at jeg skadet meg selv for å slippe unna kjedelige timer. Men jeg var slu nok til å ikke få stempel som problembarn eller bråkmaker. De fleste lærerene likte meg nok, tror jeg. Jeg var visst voksen og ansvarsfull. Og ressurssterk. Dette synet på meg ble min bane i mange år fremover. For det var så feil…

I 8. klasse fikk jeg min første erfaring med å ville så altfor mye. Mye mer enn man egentlig klarer. Jeg bodde langt unna skolen, og hadde en times busstur morgen og kveld. I tillegg var jeg med på så mange aktiviteter at det kun var én kveld på hele uka som var ledig. Med lange avstander til disse aktivitetene også, var det så vidt døgnet hadde mange nok timer. Men jeg ville. Jeg ville spille i korps, synge i kor, gå på musikkskole og gå på ten-bibelskole. Stakkars mamma og bilen hennes! Vi var bra slitne når det skoleåret var slutt, men jeg kjedet meg ikke!

Så begynner den virkelig kronglete delen av historien. Behovet for spenning, for å skille seg ut og for å gå egne veier var nok langt på vei førende da jeg insisterte på at jeg skulle begynne på musikklinja på Stange. Det innebar å gjøre noe ingen andre jeg kjente hadde gjort, og det innebar å flytte hjemmefra. Men, en umoden 16-åring med ADHD har ingenting på hybel alene å gjøre. Det var det desverre ingen som visste at jeg var. I alle fall ikke jeg. Fraværet på skolen tok helt av. Økonomisk styring var umulig, og gjeldshelvetet begynte allerede da. Jeg var helt ute av stand til å se konsekvensene av mange av mine handliger, og var mer eller mindre i fri flyt. Friheten var livsfarlig. Selv sære, liberale musikklinjemedelever syntes nok det ble i meste laget å svelge. Jeg havnet med et brak inn i en depressiv tilstand som skulle vedvare i 11 år. Det handlet selvsagt om at jeg overhodet ikke hadde kontroll på meg selv. Jeg var vant til å mestre mye, vant til å bli sett på som flink og ressurssterk. Nå ble det en anklage. At jeg, som var så ressurssterk, kunne….eller ikke kunne. Jeg kunne stort sett ingenting. Hodet var et rent kaos. Mange klødde seg i hodet, og lurte på hva i all verden det var som feilte meg. Noen antok at rusmisbruk var forklaringen. Jeg kan godt skjønne den konklusjonen, men det var langt fra sannheten. Jeg var bare i full oppløsning. Det var en grusom tid. Jeg var en kort periode under behandling hos psykolog, men jeg tror egentlig jeg var nødt til å modnes før terapi kunne hjelpe. En årelang periode med et svært unormalt søvnbehov startet da. Jeg flyktet antagelig inn i søvnen. Behovet for å bli godtatt var skrikende, men jeg fant ikke en plass noe sted der jeg følte meg vel. Kun én venninne, som antagelig hadde omtrent like mye kaos i seg som meg, var mitt faste holdepunkt i denne perioden. Uten henne hadde jeg nok rett og slett ikke klart meg. Jeg gjorde flere forsøk på å gjennomføre et skoleår, men jeg klarte ikke å holde fokus på skole i det hele tatt. Etter tredje forsøk ga jeg opp vanlig skolegang, og tenkte jeg fikk ta det hele som privatist. Jeg har ikke tall på hvor mange privatisteksamener jeg har tatt, men det ble som regel med én eller to i året.

Apropos: min videregående utdanning ble først fullført i en alder av 29 år, med toppkarakterer, etter et svært fleksibelt opplegg ved Tepas-gymnaset i Elverum.

Depresjonen slapp aldri taket. Han jeg bodde sammen med fra jeg var 19, fikk virkelig sin dose av det å leve sammen med en som er psykisk syk. Stakkars mann! Mye av det som var meg i den perioden kunne nok skyldes ADHD, men kunne også tillegges depresjon og andre psykiske lidelser. Antagelig var det en miks. Da jeg var 24 fikk jeg endelig behandling som hjalp. Jeg startet i gruppeterapi, og fortsatte der i nesten 4 år. I tillegg brukte jeg antidepressiva i tre år. Jeg fikk en hel regle av angst- og depresjonsdiagnoser i tillegg til diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Gruppeterapien var suveren, og helt den rette for meg. Etter 4 år var jeg frisk og friskmeldt. Jeg var fri for angst og depresjoner, men likevel klarte jeg ikke helt å få grep om tilværelsen. Konsentrasjonsproblemene økte, strukturproblemene vedvarte. Jeg slet mye med det, og tenkte at det måtte vel være en form for senskader etter at jeg var så psykisk syk i en viktig fase i utviklingen. Noe jeg måtte leve med. Men det var vanskelig at det ikke hadde noe navn. Det var vanskelig å forklare, både for meg selv og andre, hvorfor jeg ikke kunne mestre de tingene man forventer at voksne mennesker mestrer. Jeg som attpåtil var så ressurssterk. (Men, hva skal du med høy score på IQ-tester, et brukbart språk og stor innlæringskapasitet på det du finner interessant der og da, når du glemmer klokka, når du ikke klarer å konsentrere deg om uinteressante temaer, når hjernen kobler ut litt for fort og litt for ofte? Når du ikke klarer å holde orden rundt deg, når du ikke klarer å følge opp forpliktelser, når du glemmer å betale regningene dine, når du i et øyeblikks begeistring driter i mulige negative konsekvenser? Ressurser er et relativt begrep. ADHD-en gjør meg til en underyter i forhold til egne evner, i følge nevropsykologen. Jeg kunne nok levd godt som nerdete eremitt, uten forpliktelser i forhold til familie og samfunn, men det vil og kan jeg jo ikke.)

Søstra mi begynte å lære seg mye om ADHD, for flere i hennes krets var under utredning eller hadde fått diagnosen. Hun skjønte at det hun leste gjaldt henne også. Så skjønte hun at det gjaldt meg. Jeg studerte litt på saken, og ble enig. Heldigvis var fastlegen min noenlunde lett å overbevise, og henviste til utredning for litt over et år siden. For et halvt år siden fikk jeg diagnosen. Noen kverner maler langsomt, men utpå høsten regner jeg med å få prøve ut medisiner. Jeg hadde nettopp time hos psykiater i den hensikt å få medisiner, men velger å vente litt til, ettersom jeg ammer enda. Inntil da er det godt å ha en forklaring på alt det uforklarlige. Greit å vite hvorfor en del ting bare ikke fungerer. Greit å tillate seg selv å være stolt over den spesielle kapasiteten vi med ADHD har til å tenke litt anderledes. For ADHD er ikke bare negativt. Det skal jeg skrive om en gang snart.